Back to the 80`s


BACK TO THE 80´s

 

Mitt hovedpoeng er at å bruke urfolksretten som eneste argument for å sikre samisk kultur, språk og samfunnsliv er feilslått. Hvorfor? Fordi vi ikke oppnår legitimitet eller forståelse for hvorfor vi må ha "samelover" og ulike forvaltningsordninger (som bryter med resten av landet). Hva er problemet? At mange oppfatter sameloven og Sametinget som en trussel mot dem selv som nordmenn. Politikerne forstår heller ikke alltid, ønsker ikke konflikter og utvanner forslag som var ment å ta hensyn til den samiske befolkningen. I stedet skrinlegges gode forslag fordi ingen vil diskutere de vanskelige problemstillingene. Og hva er det vanskelige? Å finne frem til gode og rettferdige forslag som tar hensyn til at nordmenn også har kultur og følelser og oppfatninger av rettferdighet. Hva er løsningen? Å snakke sammen og ikke skyve foran oss urfolksretten, ILO konvensjon nr. 169 og lignende. Altså diskutere rettferdighet og forskjellsbehandling og ta nordmenns bekymringer på alvor. Er det mulig? Ja hvis Sametinget i første rekke begynner å bruke andre måter å argumentere på. Er du ikke naiv nå, er det ikke maktkamp og interessekonflikter vi egentlig snakker om? Selvsagt og derfor skal vi også bruke urfolksretten, men ikke utelukkende den som i dag.

 

Selv om urfolksretten er hovedbegrunnelsen for for eksempel Finnmarksloven og konsultasjonsavtaler mellom Sametinget og statlige myndigheter, er den ikke tilstrekkelig for å sikre at samisk kultur eksisterer om la oss si 50 år. Problemet er at urfolksretten fortolkes av nasjonalstatene selv. Vi må i stedet gå tilbake til argumentasjonen som ble brukt på 1980-tallet og i alt alvor diskutere forholdet mellom nordmenn og samer, ikke bare forholdet mellom samer og forpliktelsene som staten har i flg. urfolkretten. Den store forskjellen er at "folk flest" ikke bryr seg om hva folkeretten sier. De bryr seg i stedet om forholdet mellom folk, om ordninger er rettferdige, likeverdige, og ikke gjør forskjell på folk. Problemet er at slik det er i dag har ikke sameretten stor nok legitimitet i befolkningen og dermed i partiene. Folk nordpå på føler de mister noe, rettigheter og innflytelse, på bekostning av samene og er imot at Sametinget skal ha mere makt. I stedet for at sameretten, for eksempel Finnmarksloven, oppfattes som et middel for å oppnå rettferdighet og likeverd mellom nordmenn og samer, har vi kommet i den situasjon at mange føler at sameretten forfordeler samene og forskjellsbehandler folk. Ta følgende argumentasjon. Jeg kaller det argumentasjon til dagens sameting og den modellen vi bør (gjen)innføre, snakke-sammen-modellen:

 

Sametinget:

 

"Norge er forpliktet til å innføre Finnmarksloven fordi det står i § i ILO-konvensjon nr. 169 at staten er forpliktet til å konsultere med urfolket og innføre forvaltningsordninger som er i samsvar med denne?. Staten sier ?ja det er sant, til en viss grad, i hvert fall i Finnmark, men vi mener stort sett at folkeretten overholdes, lenger sør i landet får vi se, det meste er i samsvar med folkeretten uansett, Norge er jo kåret til verdens beste land å bo i i årevis?. Folk sier ?hva i helvete er dette for noe? Skal samene som er i mindretall her nordpå ha like mye å si som Fylkeskommunen, det er jo urettferdig! Dessuten kan samene stemme både til Sametings- og fylkestingsvalget. Bli kvitt denne etniske særbehandlingen! Apartheid!".

 

Snakke-sammen-modellen:

 

"Det er sant at Sametinget og sameretten er basert på forskjellsbehandling av folk, men er den urettferdig overfor nordmenn? Norsk ungdom blir forskjellsbehandlet når det gjelder utdanningsstipend basert på foreldrenes inntekt. Det oppfatter folk flest som en god og rettferdig ordning fordi det sikrer at elevene får sånn omrent like mye penger til sin utdanning, og dermed like muligheter til å ta utdanning. Vi forskjellsbehandler dermed elever for at de skal behandles som like. Noen ganger må vi altså behandle folk forskjellig for å behandle de likt. Dette er en rettferdig forskjellsbehandling som sikrer likeverd mellom folk. På samme vis blir elevene forskjellsbehandlet når det gjelder samiskopplæring. Norske elever har ikke rett til samiskopplæring mens samiske barn har det. Det er en ordning som folk godtar fordi det sikrer at samiske barn skal få mulighet til å lære sitt språk i skolen. Her særbehandles altså samiske barn og ungdom og ordningen oppfattes av folk flest som en rettferdig ordning som sikrer likeverd mellom folk. Men dette er like fullt en særrettighet som ikke omfatter etnisk norske barn. Men hva med reindriften? Ja dette er litt kinkig fordi kun samer, dvs. noen av oss, har rett til å drive med næringa. De må f.eks. ha innsigelsesrett slik at myndigheter eller privatpersoner skal kunne planlegge golfbaner og gruver midt i viktige områder. Ingen bønder ville godtatt slikt uten å bli spurt, slik bør det heller ikke være for reindrifta. Det bør være slik at reindrifta spørres tidlig i en planprosess i stedet for at de kommer inn helt på slutten og må nekte tillatelse. Da oppfattes de som noen som hindrer samfunnsutviklinga. Er det ikke rett og rimelig at de spørres tidlig, og at norske myndigheter må ta større hensyn til reindriftas behov. Da må vi snakke sammen for å få vite hva behovene er, ikke sant? Hvis jeg planla en hytteby på den mest populære badestranda i en nordnorsk by ville folk tro jeg var idiot og be meg ryke og reise. Derimot mener folk det er greit å bygge en hytteby midt i det beste kalvingslandet uten å spørre noen først. Og ja visst finns det råtne epler i reindrifta som utnytter reglene og irriterer folk flest, men er det grunn nok til å straffe andre samer ved å foreslå å legge ned Sametinget? Ingen foreslår jo å legge ned Fiskeridepartementet om en fisker snyter på fangsten. Og ingen foreslår å straffe folk flest ved å foreslå å legge ned en videregående skole i Alta om en fisker er uærlig i Lofoten, ikke sant?  Finnmarksloven oppfattes som en særlov som favoriserer samene. Men husk at meningen er å behandle folk likt! I Sør Norge tar alle for gitt at private eier mesteparten av landet, fordi deres bruk av landet er anerkjent som grunnlag for eiendomsrett. Nordpå var det ikke slik. Dette er ikke en særrett, men bare den samme retten brukt på forholdene i nord, bla. den samiske bruken av naturen. Finnmarksloven sikrer likebehandling mellom Sør og Nord-Norge, hvordan kan noen være i mot det? Antakelig fordi samene er skrevet inn i lovteksten og ikke nordmenn, noen tror dette skal gå på bekostning av nordmenn. Dette er uheldig og burde vært sikret i lovteksten. Og hvorfor er det slik at noen samers rettigheter anerkjennes og ikke andres? Hvorfor behandles ikke fiskerettigheter av Samerettsutvalget?  Antakelig fordi sjøsamer til forveksling er lik nordmenn og å snakke om samiske rettigheter i slike områder er komplisert. For da utfordres jo distinksjonen om hva samer og nordmenn er for noe og hva som er samisk og norsk kultur. Da er det lettere å snakke om å opprettholde mytene om samisk kultur ved å støtte retten til språk, reindrift og duodje m.m.. Er det ikke urettferdig at noen samers kultur skal gå på bekostning av andre samer. Og der det ikke urettferdig at noen samers kultur må dø fordi nordmenn er redd for å bli urettferdig behandlet og redd for forandring? Derfor må vi akseptere at?. Etc"

 

Hva er enklest å mene noe om?  Derfor skyver vi urfolksretten foran oss, og derfor taper vi i det lange løp på det.

 

I skrivende stund har Helga Pedersen sagt at det ikke eksisterer særskilte sjøsamiske fiskerettigheter[1] og ?at dagens lovgiving er i samsvar med folkeretten. Det fratar ikke regjeringa et ansvar for å sikre den sjøsamiske kulturen?. Hun ønsket ikke et forvaltingsorgan for fiskeressursene i finnmark fordi ?Det store flertallet av høringsinstanser ønsket ikke det organet?.

 

 

I et intervju med NRK-Sámeradio, blir Carsten Smith, jurist og tidligere høyesterettsjustitiarius, intervjuet. Han ledet Kystfiskeutvalget[2], På spørsmål om han mente at sjøsamenes rettigheter er sikret godt nok i lovverket, svaret han;

"Dette har vært et sentralt punkt i kystfiskeutvalgets innstilling. Denne sikringa, etter vår enstemmige oppfatning, er ikke tilstrekkelig".  Kystfiskeutvalget mente at folk som bor i fjorder og langs kysten i Finnmark har opparbeidet særlige rettigheter til fiske fra gammelt av.

 

Helga Pedersen har skapt et nytt uttrykk "Å ta en Helga"- dvs. å utsette en vanskelig beslutning til dagen hun går av og neste valg er langt unna. Det er feighetens valg. Hun burde sagt "Dette er veldig kinkig, ja det finnes rettigheter, men hele fiskerinæringa er ikke glad for dette forslaget og de har jo også rettigheter. Dette blir dyrt for oss om vi skal gjøre som vi burde". I stedet opplever vi at politikere tolker i favør av nordmenn så lenge vi ikke diskuterer rettferdighet. De tør rett og slett ikke innføre kystfiskeutvalgets anbefalinger fordi de ikke vet hvordan de skal forsvare det. Og vi har satt oss på sidelinjen og vifter med ILO-konvensjonen. Helga kunne som forgjengeren Ludvigsen, bare mene at folkeretten er oppfylt. Ingen arresterer henne. Det finnes ingen norsk opposisjon som snakker henne i mot, bare stemmer som vil unngå debatt som Frp og EDL. Vi trenger en norsk opposisjon på Stortinget. For å få det må vi debattere rettferdighet og rett og rimelighet. Fortsetter vi som nå vil vi tape sake etter sak, eller sakene vil ikke bli så bra som de kunne blitt. Foran oss står Samerettsutvalgets sør for Finnmark, Naturmangfoldloven. Havressursloven mm. Vi snakker også om hvordan berge de samiske språkene. For Finnmarks vedkommende er det mye på plass, foruten om kysten da. Det vi har er et Sameting som er nødvendig som premissleverandør for debatten. Men er de der mest opptatt av maktkamp og posisjoner? Den gamle samiske kultureliten har fått sine teatre, sentre m.m.. og det spørs om vi kan forvente stor hjelp fra dem heller.  Her må det et kystopprør til?

 

Det vi må gjøre er å snakke som det ble gjort på 1980-tallet, om rettferdighet, og inkludere nordmennene i dette. Vi må også få andre rådgivere enn jurister. Ellers blir rettighetskampen avgjort i rettssalene framover.

 

Hva vi bør gjøre? Jeg håper AP og NSR, de to store partiene i Sametinget, legger til side partitaktikk og samarbeider med hverandre fram til neste valg. Om helhetsløsninger for samene. Vi bør ikke bruke kreftene på å kives internt om hvem som er best. Sametinget har for lav legitimitet blant samer, nordmenn og Stortinget. Den bør vi bedre og veien er å gå ved å opptre mer ansvarlig og å snakke med de vi bør snakke med. Sametinget bør derfor være mer opptatt at konsensus enn konflikter.  Vi får snart vite om de vi har valgt inn er mest opptatt av egne karriereplaner fremfor samenes beste som folk i hele Sápmi.